Kvinner og handel på tidlig 1800-tall

Lesende kvinne og barn ved et vindu. Kunstner: A. Tidemand. Eier: Nasjonalmuseet

Kvinner som drev handel eller håndverk var som oftest enker. De kunne søke om å få overta sine avdøde ektemenns borgerskap, og drive næringen videre.  Det fikk de som oftest også.

 

Andre kvinner kunne søke magistraten, altså byens myndigheter, om å få drive næring. De som fikk lov var de som klarte å overbevise om at næringen både kunne hindre at de falt i fattigdom, og ikke var i konkurranse med etablerte handelsfolk.

Kvinner og håndverk

Mellom 1802 og 1839 fikk 55 kvinner håndverkerbevilling, hvorav de fleste innen matlaging (slakting, brygging, brødbaking og lysestøping), søm av kvinneklær, men også som jordmødre, hårarbeid og buntmakere.1

Kjole, 1825. Eier: Nasjonalmuseet

Med håndverksloven av 1839 fikk kvinner formelt større muligheter. Den slo fast at enker fikk fortsette sine avdøde menns håndverk, (men fratok skilte eller separerte kvinner denne retten). Kvinner fikk også fritt søke om å drive innen håndverk som veving, søm av barneklær, søm av kvinneklær og pynt, baking av grove brød, ølbrygging, lysestøping og andre håndverk som vanligvis ble drevet av kvinner. De fikk bare ha kvinnelige hjelpere. Dette hadde vært praksis i Christiania lenge, men ble nå formalisert, og gjaldt for hele landet. Myndighetenes motiv var økonomisk, og lovendringen hadde som mål å gi flere kvinner mulighet til å forsørge seg selv, i stedet for at de falt ut i fattigdom.2

Handelsbevilling

Mellom 1802 og 1840 fikk 206 kvinner handelsbevilling. De fleste fikk drive Husnæring (som kom fra 1833), marketeri eller som selgerkoner. Bare fire kvinner fikk bevilling til å drive kjøpmannshandel og seks til å drive herberge.3

Fru Sem

Else Marie Sal. Strøm overtok driften av kramboden da mannen Samuel Strøm døde i 1818. Hun hadde vært aktivt med i driften, så å holde forretningene i gang var ikke noe nytt. Mens Samuel drev kramboden solgte han vin og kolonialvarer.

 

Da Fru Strøm overtok valgte hun å øke andelen manufakturvarer, altså fabrikkproduserte tekstiler som da kom fra utlandet. Satsningen må sees i sammenheng med industrialiseringen i England som gjorde det lettere utover 1820-tallet å få tak i tekstiler i stor skala og til lave priser.

 

Fru Strøm var en dyktig krambodskone som selv i de harde årene tidlig på 1820-tallet klarte å økte omsetningen. I 1821 hadde hun en formue på 1000 speciedaler og en næringsinntekt på 600 speciedaler. To år senere var næringsinntekten hennes lignet til 700 speciedaler. Hun hadde altså klart å øke krambodens omsetning med omlag 16,5% på bare to år.  

 

I 1829 gav hun videre kramboden til sønnen Christian Strøm. Han fortsatte morens satsning på manufakturvarer. Med tid har Strøms krambod blitt til det vi i dag kjenner som Steen og Strøm Department Store. Og alt startet med Else Marie Sal. Strøm som valgte å satse mer på importerte tekstiler.4

Christiania før 1830. Malt av J. Flintoe, eier: Oslo Museum

Smugling og falske penger

For mange handelsfolk ble løsningen smugling. Det er umulig å si noe om utbredelsen av smugling, men både Stortingets forsøk på å begrense det og samtidige beskrivelser, viser at det ikke var noe nytt og at det var utbredt. Forskjellen før og etter 1814 var at der varer fra Danmark tidligere kommet til Norge tollfritt, ble de i etter 1814 ofte smuglet. 

 

Et samtidig tidsskrift kommenterte at flertallet anså smugling for å være «en nødvendig erhvervelsesmaade», og at mange, særlig yngre handlende gjorde det for raskere å «komme til velstand». Christianias handlende skal ha vært et hederlig unntak. Det var særlig luksusvarer, slik som finere utenlandske stoffer, men også brennevin. Det var særlig synlig at kornbrennevin ble smuglet, siden dette var forbudt å innføre, men likevel ble drukket i de fleste norske kjøpsteder.5

Det var også ganske enkelt å smugle. Langs grensen til Sverige var det ingen tollere på norsk side. Tollvesenet hadde kommet til at det kostet mer å ha tollere der, enn de ville få inn på toll. Varer som kom sjøveien ble bare lesset av utenfor havnen, utenfor tollerens øyesyn. Og skulle en toller tilfeldigvis se noe, var de så dårlig betalt at det var bare å betale dem for å vende blikket. Etter loven var straffen for smugling mellom 3 måneder og 2 ½ år i tukthus eller straffarbeid, men det var først mot midten av 1820-tallet at dette ble praktisert i særlig grad.6

 

Av andre ulovligheter som kjennetegnet årene rundt 1820, er det verdt å trekke frem pengeforfalskning. Hvor utbredt falske sedler og mynter var, er som med smugling, vanskelig å si. Selv om Norges bank gjorde sitt beste for å lage sedler som var vanskelige å kopiere, var det ofte nok å ha gode tegneferdigheter. At mange lot seg lure kan nok også forklares med at devalueringer, nye seddeltyper og gjengs over store endringer i pengesystemet i årene før og rundt 1820. Det er likevel mange samtidige kilder som forteller både om at falske sedler var blitt oppdaget i sirkulasjon, og ikke minst, om de eventyrlige livene som noen av seddelforfalskerne levde.

Tollvisitasjon ved Klingenberg. Malt av J. Flintoe, eier: Oslo museum
Kopi av falsk pengeseddel (24 skilling) laget av Jens Fenstad, 1822.

Jens Fenstad ble dømt til døden fire ganger for seddelforfalskning. Første gang ble han benådet, andre gang rømte han og tredje gang ble han benådet. Den fjerde gangen kom han ikke unna. På en av turene i fengselet møtte han Gjest Baardsen, og lærte ham å forfalske sedler. Du kan lese mer om Jens Farstad her.

1 Mort, G.: Kvinner og næringsrett, Kvinneparagrafen i håndtverksloven av 1839 og handelsloven av 1842, Tingbokprosjektet, Oslo, 1993, s. 71.

2 Mort, G.: Kvinner og næringsrett, Kvinneparagrafen i håndtverksloven av 1839 og handelsloven av 1842, Tingbokprosjektet, Oslo, 1993, s. 71.

3 Mort, G.: Kvinner og næringsrett, Kvinneparagrafen i håndtverksloven av 1839 og handelsloven av 1842, Tingbokprosjektet, Oslo, 1993, s. 71.

4 Schulerud, M.: Fra Krambod til Stormagasin, Steen & Strøm, Oslo, 1945

5 Kristiansen, O.: Norges finanser 1814-30, Cammermeyer, Oslo, 1933, s. 222-237.

6 Kristiansen, O.: Norges finanser 1814-30, Cammermeyer, Oslo, 1933, s. 222-237.