Syerskene

The Book of Trades, 23 Oct. 1804 : Ladies Dress Maker, anonymous, 1804, eier: Rijksmuseum.nl

De fleste kvinnene som livnærte seg ved søm i Christiania på starten av 1800-tallet synes å ha vært enten ugifte kvinner eller enker. Av de som var oppført med yrket sypike, sykone eller «ernærer sig ved at sye» i 1801-folketellingen var flesteparten i 30/40-årene eller eldre. De var gjerne losjerende, altså leide rom eller seng, i en av de fattigere forstedene.1 Flere av syerskene, også av de ugifte, hadde små barn.

 

Noen syersker synes å ha hatt særlig ry som brakte dem kunder. I Fru Conradine Dunkers erindringer nevnes Madam Bader og datteren.2 Hun var gift med Dameskredder Bader som kom til Christiania i 1790. Da den nye empiremoten kom sluttet han med søarbeid, i stedet tok Madam Bader og datteren Frederica over.3 Madam Bader døde i 1811, men datteren fortsatte til hun giftet seg i 1812.

 

Den franske revolusjonen revolusjonerte også moten. Det ble umoderne med rokokkomotens overdådige kjoler, snøreliv og skjørt med komplekse snitt sydd i kostbare stoffer som bare de aller mest velstående hadde råd til. Nå gjaldt det å ikke se ut som en aristokrat, om du ville unngå giljotinen. Etterspørselen etter skredders Baders kjoler forsvant dermed rett og slett.

 

Empiremoten som tok over var demokratiserende. De nye kjolesnittene gjorde det «ligesaa let at sye en Fruentimmerkjole, som at sye en skjorte. Damene syede selv deres Kjoler eller lode dem sye af Sypiger».

 

De fleste kvinner var i stand til sy en enkel empirekjole, forutsatt at du hadde tid og lyst. Alternativt kunne du betale andre for å gjøre det, eksempelvis Madam og Frøken Bader som hadde søm som yrke. En mulig løsning for borgerskapskvinner kunne være at de sydde hverdagskjolene selv, mens kjoler til ball eller spesielle anledninger ble sydd av syersker. Det var i hvert fall tilfellet for Fru Dunker som selv var sykyndig, men som fikk både konfirmasjonskjolen sin, og senere en ridedrakt, sydd av Madam Bader.

Søm for salg vs søm for eget bruk

Den nye moten, som vi i dag kaller empire, var mer nøysom, men også mer demokratiserende. Motstanden mot tidligere tiders overdådighet, og de harde tidene under og etter Napoleons krigene ble reflektert i smalere skjørt og ofte mindre kostbart stoff.

 

Siden det ble mindre arbeid med hver enkelt kjole, og kravet til spesialkompetanse ble lavere, falt trolig også prisen på sømarbeidet. Stadig flere fikk dermed mulighet til å få seg mer moderne antrekk- enten de sydde selv, eller fikk noen til å gjøre det for dem. Det betyr ikke at ikke borgerskapsfruer laget over at tjenestepiker og andre i lavere samfunnslag gikk med stoff og snitt.

 

Å sy for salg var lenge forbeholdt skredderne i Christiania, og det var bare menn som fikk være skreddere. Det betyr ikke at kvinner ikke sydde for salg. Fra 1800 hadde Stiftamtmannen kunnet gi bevillinger til kvinner til å sy kvinneklær. Noen hadde fått tillatelse slik at de kunne arbeide for å holde seg unna fattigdom. Andre var «fuskere», altså sydde for salg uten lov, og andre var ansatt i verkstedet til en skredder.4

 

Det var først med håndverksloven i 1866 at ugifte kvinner fikk drive egen næring. I Christiania synes det likevel som at det var praksis at det var fritt for kvinner fikk å sy kvinneklær for salg alt fra 1819.5 Dette gjorde det mulig for flere kvinner å ha inntekt, og slik ble de en mindre byrde for byens fattigvesen.

 

Naturligvis var det lov å sy klær til eget bruk og hushold. Jenter fikk opplæring i søm fra de var små, og sydde det de trengte til når de giftet seg, men også andre nødvendigheter som klær for søsken eller sengetøy. Det var ikke bare døtrene og konene i huset som sydde. Stillingsutlysninger i avisene viser at syferdigheter ofte ble etterspurt fra tjenestepiker.

Stoffene

Stoff ble billigere fra siste del av 1700-tallet og inn på første del av 1800-tallet. Årsaken var først og fremst mekanisering av spinning og veving, og mer effektiv organisering av stoffproduksjonen.

 

Det var England som gikk foran i mekaniseringen. Der gjorde høye lønninger at maskiner ble satt inn for å erstatte spinnere og vevere. Maskinene var raskere, og trengte færre og mindre faglærte folk. Arbeidet ble også organisert annerledes- fra før å ha blitt utført hjemme hos den enkelte spinner eller vever, ble dette samlet under ett tak, kalt manufaktur eller fabrikker. Mekaniseringen og organiseringen av tekstilproduksjonen gjorde dermed de engelske tekstilene billige, og tilgjengelig i store mengder, og de ble eksportert til Europa og andre deler av verden.

 

Norge var et av mange land som på starten av 1800-tallet fikk mange tekstiler fra England. Det var ingen tekstilfabrikker i Norge i 1820. Spinning og veving foregikk hjemme, og først og fremst for eget bruk, men mange hadde også gått over til å kjøpe tekstiler til eget bruk. Unntaket var noen regioner, eksempelvis Ringsaker og Totenområdet, der hjemmeproduksjonen ble mer organisert. Plasskvinner ble satt til å spinne og veve som del av leien på husmannsplassen. Garnet og stoffet ble så hentet og solgt på lokale og regionale marked. Dette var gjerne ull- og linstoffer som folk brukte i hverdagsantrekk.

 

Finere stoff ble først og fremst kjøpt hos en kjøpmann. De hadde privilegium til å importere varer fra utlandet, også stoff fra England. Det var både silke, ull og lin, og blandinger av disse, i klare farger og ofte med mønster. Bomull var også populært, bl.a. fordi de var lette, holdt farge og trykk godt og var enkle å vaske. Bomullsstoff ble også merkbart billigere fra 1700-tallet og utover 1800-tallet. Dette er særlig fordi Sørstatene i Amerika virkelig satset på bomullsproduksjon fra slutten av 1700-tallet, med økt mekanisering i innhøstingen. Det økte tilgangen på bomull som råvare enormt. Fordi amerikanerne brukte slaver som arbeidskraft på plantasjene, var kostnadene ved bomullsproduksjonen svært lave, og inntjeningen svært høy.

Skredder Bader annonserte i avisen da han etablerte seg i Christiania i 29.9.1788 i Norske Intelligenssedlene

Syersken og hoffdamen Fredrica Brøgger (født Bader)

Da Fredrica i 1791 ble døpt i Christianias var det med faddere fra byens øvre sosiale lag. Om noen kan sies å ha blitt født med synålen i hånden er det henne, og søm var også det som fulgte henne gjennom livet. Hun hjalp moren sin som sydame som ung, hun varen periode hoffdame og forsørget seg selv og barna sinne resten av livet som sydame.

 

Foreldrene Fredrich og Karen kom fra København til Christiania i 1788 og Fredrich etablerte seg som dameskredder.6 I 1801 var det minst 13 skreddere i byen, inkludert Fredrich Bader. Christiania ble på 1790-tallet beskrevet som en liten og «provinsiell»  by av utenlandske tilreisende, så han var trolig et friskt motepust. Vi vet ingenting om kundekretsen hans, men de eldste barna hans hadde alle faddere fra det øvre lag av borgerskapet, så vi kan anta at i hvert fall disse var kunder.

 

Som dameskredder i 1780/1790-årene var Fredrich Baden opplært i rokokkomoten, men den ble også hans «undergang». Rokokkomoten bestod av store, komplekse plagg i dyre stoff, med krevende sømarbeid, Bare de rikeste hadde råd til dem. De gikk også av moten da den franske revolusjon og Napoleonskrigene gjorde slik åpenbar overdådig luksus upopulært.

 

For Baderfamilien resulterte moteendringen, i følge Conradine Dunker, at Fredrich Bader trakk seg ut av damesøm. Hans kone, Madam Bader tok over sømarbeidet, sammen med datteren Fredrica. Mor og datter kunne drive under Fredriks skreddermesterbrev. Fredrich synes å ha beholdt kontrollen så lenge konen levde, for Fru Dunker kommenterte at datteren ikke var like «saa villig til at overlade Faderen al Gevinsten, saaledes som Moderen havde gjort».7

 

I Brøggerfamiliens slektsbok gjengis en muntlig historie om at Fredrica en tid også var hoffdame for Baronesse Liliencron.8 Vi kan anta at Frederica sine syferdigheter var en ting som gjorde at hun var ansett som egnet.

Fredrica forelsket seg i musikeren Herr Brøgger, som nylig hadde fått stilling som Stadsmusikus i Kristiansand. Faren var mot giftermålet. Det endte med at Herr Brøgger tok kongebrev, en spesialtillatelse, og også snakket med presten. Presten lovet å vie dem uten farens samtykke.9 I følge Fru Dunker sa Brøgger, i samtale med presten Lumholtz «at Bader formodentlig vilde indfinde sig i Kirken og gjøre Indsigelser; Lumholtz svarede: Saa lukke vi Kirkedøren for ham. Bader kom og vilde ind i Kirken men fant Døren lukket. Han banket paa, men man lukket ikke op, førend Vielsen var endt.»10

 

De to flyttet til Kristiansand etter vielsen i 1812, og fikk fem barn før hun ble enke i 1827. Hun flyttet tilbake til Christiania kort tid etter, men ikke tilbake til faren. I stedet tok hun og barna inn hos Madam sal. Steensgaard. I avisen 3. mai samme år gjorde hun kjent at hun, mot betaling, tok i mot sømarbeid både for dameklær og linsøm, samt gav råd om disse.11

 

Fredrica giftet seg aldri igjen, og livnærte seg trolig på søm til hun på 1850-tallet flyttet til sin eldste sønn som da bodde i Tromsø. Hun døde i 1866, 74 år gammel.12

1 Syersker i Christiania og Aker, 1801-folketellingen

2 Dunker, C. Gamle dage: Erindringer og Tidsbilleder, Gyldendal, Kristiania, 1909, s. 287

3 Dunker, C. Gamle dage: Erindringer og Tidsbilleder, Gyldendal, Kristiania, 1909, s. 287

4 Larsen, E.: «Næringsfrihet som likestilling», Norgeshistorie.no

5 Mort, G.: Kvinner og næringsrett, Kvinneparagrafen i håndtverksloven av 1839 og handelsloven av 1842, Tingbokprosjektet, Oslo, 1993, s. 77

6 Dunker, C. Gamle dage: Erindringer og Tidsbilleder, Gyldendal, Kristiania, 1909, s. 287

7 Dunker, C. Gamle dage: Erindringer og Tidsbilleder, Gyldendal, Kristiania, 1909, s. 288

8 Brøgger, A.W.: Slekten Brøgger, Brøgger, 1931

9 Telste, K.:  Brutte løfter : en kulturhistorisk studie av kjønn og ære 1700-1900, Avhandling (Dr. Art), UiO, 1999

10 Dunker, C. Gamle dage: Erindringer og Tidsbilleder, Gyldendal, Kristiania, 1909, s. 288

11 Christiania intelligentssedler, 3 mai 1827

12 Frederica Bader, på Gini.com. Administrert av Jan Brøgger.